India Pale Ale

I likhet med andre britiske øl vokste IPA frem gjennom handel, konkurranse og industrielle fremskritt. Nettopp samspillet mellom imperium, industri og innovasjon gjør historien interessant. Samtidig er IPA kanskje den viktigste drivkraften bak den moderne craft beer-bølgen. I en periode der øl for mange først og fremst betydde lys og nøytral industrilager, kom IPA som en kontrast: mer aroma, mer bitterhet, mer karakter. Fra leveranser til East India Company, via perfeksjonering i Burton-on-Trent, til dagens håndverksrevolusjon, binder IPA sammen tre århundrer med historie.

1700-tallet innledet en nær 200 år lang vekstperiode for engelsk øl. Bryggingen gikk fra å være en lokal virksomhet ved gårder, herregårder og vertshus til å bli en kommersiell byindustri. Store bryggerier vokste frem og eksporterte øl til andre kontinenter. Den tidlige industrielle revolusjonen la grunnlaget for større produksjon, økt handel og teknologiske forbedringer. Samtidig vokste det britiske imperiet kraftig. Behovet for varer – inkludert øl – i koloniene økte tilsvarende. Flere ølstiler ble utviklet eller kraftig utvidet i omfang: London porter, Burton ale og ulike lyse øltyper. Mot midten av 1700-tallet ble de lyse ølene stadig mer populære. Det var disse som senere skulle danne grunnlaget for India Pale Ale på 1800-tallet. Begrepene betydde noe annet enn i dag. «Ale» var tradisjonelt svakere humlet, mens «beer» betegnet nyere og mer kraftig humlede øl. Etter hvert som smaken for humle økte – blant annet etter maltbeskatningen i 1710 og forbudet mot humleerstatninger – begynte også ale å bli kraftigere humlet. Rundt 1800 ble begrepene overlappende. «Mild» betydde ferskt øl, ikke svakt øl. Motsatsen var «stock» eller «keeping» – lagrede øl som ofte utviklet syrlige toner og ble blandet med ferskt øl før servering.

Øl hadde lenge vært en del av livet til sjøs. Vann ble raskt udrikkelig på lange reiser, og sjømenn fikk daglige ølrasjoner. Da imperiet vokste, ble øl en naturlig eksportvare fra havnebyer som London, Liverpool og Bristol. Øl ble sendt til Amerika, Australia og India. Dokumentasjon viser eksport til India allerede tidlig på 1700-tallet. Denne reisen var krevende: rundt seks måneder til sjøs, passering av ekvator to ganger, voldsomme bevegelser og store temperaturvariasjoner. Erfaringen lærte bryggerne at sterkere og mer humlede øl tålte reisen best. Humle virket konserverende, og høy alkoholstyrke ga økt holdbarhet. Det ble eksperimentert med konsentrert øl og ulike metoder, men det var særlig kraftige, godt humlede lagringsøl som fungerte.

beskriv hvordan det ble brygget for reisen

East India Company ble etablert på 1600-tallet og startet som et handelskompani, men utviklet seg raskt til å bli en politisk og militær maktfaktor i India. Gjennom egen hær og allianser med lokale fyrster, kunne selskapet erobre og administrere store områder, samle skatter og kontrollere handel med krydder, tekstiler og andre verdifulle varer. På 1700- og 1800-tallet fungerte det som en stat i staten, og la grunnlaget for Britisk Raj, der britene styrte India direkte. Bare noen få kilometer fra East India Companys hovedkvarter i Øst-London lå Bow Brewery, kjøpt i 1752 av George Hodgson. Bryggeriet lå strategisk til ved elven Lea, nær Blackwall-dokkene der East Indiamen lastet. I dag er området en del av det moderne Docklands-området i Øst-London, med kontorer og boligområder, men sporene etter selve havnen finnes nesten ikke igjen.

Hodgson brygget først porter for hjemmemarkedet, men det var hans pale ale – særlig den typen kjent som October Ale – som skulle sikre hans ry i India. October Ale hadde røtter i den engelske landadelens bryggertradisjon og ble brygget om høsten med ferske humler og pale malt tørket over koks, noe som ga et lyst og rent øl uten røksmak. Pale malt var kostbart, og ølet ble derfor ofte assosiert med overklassen. Det var kraftig brygget og ment for lang lagring, med opptil ett år på fat og ytterligere ett år på flaske. Selv om det finnes en populær myte om at Hodgson «oppfant» IPA for India, finnes det ingen historiske bevis for dette. Han eksporterte trolig sin eksisterende pale ale – et lagringsøl som tilfeldigvis viste seg å tåle den lange sjøreisen svært godt.

En viktig del av suksessen lå i forretningsmodellen. Offiserene i East India Company hadde private lasterettigheter og kunne selge varer i India, og Hodgson tilbød opptil 18 måneders kreditt – ideelt for en rundreise som kunne vare i ti måneder eller mer. Ølet ble ofte sendt ut umodent, og den seks måneder lange reisen i skipets mørke og varme lasterom, med konstant bevegelse og temperatursvingninger, akselererte modningen dramatisk. Da skipene ankom Calcutta eller Bombay, var ølet klart, tørt, friskt og bittert – perfekt tilpasset klimaet. «Hodgson’s warranted prime picked ale of the genuine October brewing» ble annonsert i indiske aviser, og navnet Hodgson fungerte nærmest som et kvalitetsstempel. Selv om Hodgson ikke var den første til å sende humlet pale ale til India, var han den første som oppnådde betydelig kommersiell suksess.

Rundt 1821 forsøkte Hodgson-familien å ta kontroll over eksporten selv, uten om offiserene, men forsøket mislyktes. East India Company brøt samarbeidet, og i stedet vendte selskapet seg mot bryggeriene i Burton-on-Trent, som allerede hadde erfaring med eksport og kunne levere øl som var krystallklart, tørt og humlet for lang transport blandt annet til Russland og Østersjøområdet. Men da denne handelen sviktet rundt 1800 på grunn av Kontinentalsperren som ble innført av Napoleon og som var ment til å isolere Storbritannia økonomisk mot handel med fastlands Europa, søkte bryggerne nye markeder. Bryggerier som Bass Brewery, Samuel Allsopp & Sons og Worthington begynte å produsere pale ale for India. Med vann naturlig rikt på kalsiumsulfat kunne de brygge et særdeles klart, tørt og stabilt øl. Innen 1830-årene hadde Burton overtatt India-markedet. IPA ble perfeksjonert: mer bitterhet, høyere utgjæring, krystallklar fremtoning og da jernbanen ble bygget ut fra 1840-årene, kunne IPA distribueres raskt i hele Storbritannia. Ølet ble et symbol på den industrielle tidsalder – lyst, moderne og globalt. Innen 1870-årene var Burton verdens ledende bryggesenter, og IPA en av de mest prestisjefylte ølstilene.

Mot slutten av 1800-tallet begynte eksportmarkedet å svekkes. Det britiske imperiet endret karakter, transportforholdene ble bedre, og lokale bryggerier i koloniene vokste frem. IPA var ikke lenger den eneste løsningen for varmt klima. Samtidig mistet Burton-on-Trent gradvis sin globale dominans. Byen hadde vært selve hjertet i IPA-produksjonen på 1800-tallet, men konkurransen økte – både hjemme og ute. Den kanskje viktigste endringen kom fra Sentral-Europa. Lys, kaldgjæret lager, særlig fra Tyskland og Böhmen, vant terreng internasjonalt. Med utviklingen av kunstig kjøling og bedre kontroll over gjæringsprosessen ble lagerøl mer stabilt, mer ensartet og lettere å produsere i stor skala. Forbrukernes smak endret seg. Mange foretrakk renere, mindre bittert og mer lettdrikkelig øl. IPA, med sin markante bitterhet og høye utgjæring, ble oppfattet som gammeldags.

Det definitive slaget kom med første verdenskrig. Britiske myndigheter innførte kraftige restriksjoner på brygging, med bl.a. rasjonering av malt og korn, begrensning av alkoholstyrke og økte utgifter. Resultatet var dramatisk. Før krigen kunne en IPA ligge på 6–7 % eller mer. Etter krigen var mange varianter redusert til 4 % eller lavere. Humlemengdene ble også kuttet kraftig. Andre verdenskrig forsterket utviklingen. Ressursknapphet og streng statlig regulering presset ølstilene ytterligere ned i styrke og karakter. På midten av 1900-tallet eksisterte IPA fortsatt i Storbritannia, men ofte bare i navnet. Mange bryggerier beholdt betegnelsen «IPA», men ølet var nå betydelig svakere, langt mindre bittert og ofte mye nærmere en standard bitter enn en historisk IPA. Stilen var blitt temmet. Det som en gang var et kraftig eksportøl for tropisk klima, var nå et moderat pubøl. På 1960- og 70-tallet var britisk ølindustri dessuten sterkt konsolidert. Store bryggerikonsern prioriterte volum og stabilitet fremfor særpreg. IPA overlevde, men som en historisk rest, ikke som drivkraft. Hadde utviklingen fortsatt slik, kunne IPA blitt en parentes i bryggerihistorien eller en fotnote om kolonitidens eksportøl. Men noe uventet skjedde.

På 1970- og 80-tallet begynte små, uavhengige bryggerier i USA å lete etter inspirasjon i britiske ølstiler. De studerte historiske oppskrifter fra blant annet Burton-on-Trent og tolket dem på nytt, ofte med amerikanske humlesorter som ga mer sitrus, harpiks og tropisk frukt. Det var her IPA virkelig ble gjenfødt. På 1990-tallet ble stilen selve symbolet på den amerikanske craft beer-revolusjonen. Bitterheten økte dramatisk. Alkoholstyrken steg igjen. Nye varianter oppsto: Double IPA, Imperial IPA, West Coast IPA. Det ironiske er at IPA i moderne form ligger nærmere 1800-tallets eksportøl enn det britene selv brygget på midten av 1900-tallet.

På 1960- og 70-tallet var det amerikanske ølmarkedet dominert av lyse, lette lagertyper produsert av noen få gigantiske bryggerikonsern. Variasjon og styrke var redusert etter forbudstiden og tiår med konsolidering. En ny generasjon bryggere begynte å se tilbake til europeiske tradisjoner – særlig britiske ales. Et viktig vendepunkt kom da Fritz Maytag kjøpte det nesten nedlagte Anchor Brewing Company i 1965. Selv om Anchor først og fremst ble kjent for steam beer, åpnet bryggeriet døren for en ny respekt for tradisjonelle ølstiler. Den virkelige starten på amerikansk IPA kom med Anchor Brewing Company sitt øl Liberty Ale i 1975. Dette ølet var ikke eksplisitt kalt «IPA», men det var kraftigere humlet enn vanlig amerikansk øl,tørrere, mer aromatisk og brygget med den nye amerikanske humlesorten Cascade, som var utviklet i USA og ga sitrus- og grapefruktaroma – helt annerledes enn de jordlige, urteaktige britiske humlene. Dette var et stilbrudd. I løpet av 1980-årene vokste mikrobryggeribevegelsen raskt. Små bryggerier begynte å eksperimentere med mer humle og høyere alkoholstyrke.

Bert Grant regnes som en av de viktigste pionerene i utviklingen av moderne amerikansk IPA, og spesielt i å gjøre humledrevne øl til en tydelig og kommersiell stil i USA. Hans arbeid på 1980- og 90-tallet var med på å legge grunnlaget for det som senere ble kjent som den “amerikanske IPA-revolusjonen”. Grant var skotskfødt brygger, men flyttet til USA og etablerte Yakima Brewing & Malting Co. i Washington – midt i et av verdens viktigste humledistrikter. Denne geografiske plasseringen var ikke tilfeldig: Yakima Valley er en av de største produsentene av aromahumle i USA, og Grant utnyttet dette på en måte få hadde gjort før ham. På den tiden var amerikansk ølkultur fortsatt dominert av lyse, milde lagerøl. IPA var nesten fraværende i markedet, og humle ble ofte brukt mer som konservering enn som dominerende smakselement. Grant var blant de første som aktivt fremhevet humlen som hovedattraksjon, ikke bare en bakgrunnsnote. Han eksperimenterte med større mengder amerikansk humle og bidro til å vise hvordan disse kunne gi intense aromaer av sitrus, harpiks og krydder – noe som senere ble kjennetegnet for amerikansk IPA-stil. Selv om ølene hans i dag kan oppleves som mindre ekstreme enn moderne West Coast IPA-er, var de banebrytende i sin tid. Han var en av de første som gjorde humledrevne øl til noe konsistent og tilgjengelig i en bryggeripub-kontekst, og han inspirerte en hel generasjon bryggere som senere videreutviklet stilen. Hans betydning ligger derfor ikke i at han skapte den moderne IPA-en slik vi kjenner den i dag, men i at han flyttet amerikansk bryggerkultur i retning av humle som identitet. Uten pionerer som Bert Grant ville det vært vanskelig å se for seg utviklingen fra enkle “bitter ales” til dagens enorme spekter av IPA-stiler – fra klassisk West Coast til moderne hazy og Double IPA-varianter.

“Grants Imperial Stout antas å være den første imperial stouten som ble brygget i USA.“

Et annet sentralt navn her er Ken Grossman, grunnlegger av Sierra Nevada Brewing Company. Deres Sierra Nevada Pale Ale (1980) var ikke en IPA, men den introduserte millioner av amerikanere for markant humlearoma. Sierra Nevada Brewing Company lanserte sin første IPA tidlig på 1980-tallet, og i 1994 ble Stone Brewing etablert og gjorde aggressiv, kompromissløs IPA til sitt varemerke. Samtidig vokste vestkysten – særlig California – frem som sentrum for utviklingen. Den amerikanske versjonen, som etter hvert fikk navnet West Coast IPA, skilte seg tydelig fra britisk IPA. Den hadde høyere bitterhet (ofte 60–80+ IBU), kraftigere aroma av sitrus og harpiks, renere gjærprofil og ofte høyere alkoholstyrke. Den var mer intens, mer direkte og mindre tilbakeholden enn sin britiske forgjenger. Raskt ble IPA selve symbolet på craft beer-bevegelsen. Den var ikke bare en ølstil. Den var et statement: Smak fremfor masseproduksjon, bitterhet fremfor nøytralitet, personlighet fremfor standardisering.

På 2000-tallet eksploderte utviklingen. Double og Imperial IPA presset både alkohol og humlemengde ytterligere. Triple IPA tok det enda et hakk videre. Black IPA utfordret fargeforventningene, og Session IPA forsøkte å kombinere intens aroma med lavere alkohol. Så, i 2010-årene, kom den største omveltningen: New England IPA (NEIPA). Uklar, myk, saftig og tropisk, med dempet bitterhet og massiv humlearoma brøt den radikalt med West Coast-idealene. Ølstilen ble særlig popularisert av The Alchemist gjennom ølet Heady Topper, og markerte et nytt kapittel i IPAens utvikling. Ironisk nok var IPA nå mer mangfoldig enn noensinne. USA hadde blitt det globale referansepunktet for en stil som opprinnelig var britisk, men det er flere faktorer spilte inn for hvorfor dette skjedde. Bla. hadde amerikanske bryggere færre tradisjonsbegrensninger og svakere stilkonvensjoner å forholde seg til. De følte seg friere til å eksperimentere og redefinere hva en IPA kunne være. Samtidig ga utviklingen av nye, aromaintense humlesorter som Cascade, Centennial, Chinook og Citra, helt andre smaksverktøy enn det britene historisk hadde hatt tilgang til. Like viktig var forbrukerkulturen. Den amerikanske craft-bevegelsen vokste frem i opposisjon til lett, nøytral industrilager. For å skille seg ut måtte ølet smake mer. IPA ble det perfekte redskapet for å demonstrere forskjellen mellom masseproduksjon og håndverk. I dag er det nesten umulig å snakke om IPA uten å snakke om USA. Landet som en gang importerte britisk pale ale, ble stedet hvor stilen ble gjenoppfunnet og sendt tilbake til resten av verden i ny form.

Engelsk India Pale Ale

En klassisk engelsk IPA kan beskrives som en sterkere og mer humlepreget pale ale. Økt humlemengde gir mer bitterhet og aroma, ofte fra tradisjonelle engelske humlesorter som Goldings, Fuggles, Bramling Cross, Challenger og Target. Ølet har samtidig en tydelig maltprofil med toner av kjeks, karamell og brød.

Allsopp’s India Pale Ale
Samuel Allsopp & Sons i Burton upon Trent brygget IPA tidlig på 1820-tallet og regnes som et av de mest innflytelsesrike ølene i utviklingen av India Pale Ale-stilen. Ølet ble laget for eksport til India gjennom handel knyttet til East India Company, og oppskriften bygget på tidligere eksportøl fra London. Selv om IPA sannsynligvis oppstod tidligere hos Bow Brewery under bryggeren George Hodgson, bidro Allsopps versjon til å gjøre stilen kommersielt viktig. Det mineralrike bryggevannet i Burton fremhevet humlebitterheten og gjorde ølet særlig godt egnet for den sterkt humlede pale ale-typen som tålte lang sjøtransport. Suksessen til Allsopps IPA førte til at Burton-bryggerier etter hvert dominerte produksjonen av IPA på 1800-tallet, og inspirerte også bryggerier som Bass Brewery til å satse på denne eksportstilen. Samuel Allsopp & Sons og ølet Allsopp’s India Pale Ale har i nyere tid blitt gjenopplivet av etterkommere av bryggerfamilien. Rekonstruksjonen bygger på historiske bryggerjournaler og en gjærstamme knyttet til det opprinnelige bryggeriet. Den moderne versjonen av ølet er derfor inspirert av den historiske oppskriften, men er ikke en helt identisk kopi. Den brygges med moderne råvarer og utstyr, og representerer i praksis en tolkning av hvordan den klassiske Allsopp-IPAen kan ha smakt.

Worthington White Shield
Først utviklet som eksportøl under den britiske imperieperioden. Brygget ble skapt for å tåle lange sjøreiser til koloniene, og det ble et flaggskip for Worthington Brewery, et av de ledende bryggeriene i Burton upon Trent. Ølet ble tradisjonelt flaskemodnet, noe som betyr at gjæringen fortsatte i flasken, og ga et naturlig kullsyrenivå og kompleks smak. White Shield kjennetegnes av ravgyllen farge, markant humlebitterhet og toner av karamellmalt og fruktighet. Prosessen krevde lagring og forsiktig håndtering for å unngå oppvirvling av gjæren i flasken. Worthington White Shield ble lenge sett på som et ikon for britisk ale-håndverk og overlevde som et av få gjærende flaskebrygg. Det ble gjenopplivet flere ganger gjennom 1900- og 2000-tallet, blant annet av Molson Coors som ønsket å bevare tradisjonen. Selv om produksjonen har variert over tid, regnes det som et viktig historisk referansepunkt for moderne håndverksøl og britisk bryggekultur.

Samuel Smith’s India Ale
Ølet har røtter tilbake til 1800-tallet og brygges med tradisjonelle åpne gjæringskar i stein, en metode som gir kompleksitet og mild fruktighet. Etter gjæring modnes det naturlig i flasken, noe som bidrar til friskhet og lagringsdybde. Samuel Smith er kjent for å bruke naturlige ingredienser uten tilsetningsstoffer. Samuel Smith’s India Ale anses som en referanse for den klassiske engelske IPA-stilen og verdsettes for sin autentisitet og håndverksmessige kvalitet. Ølet er særlig populært blant ølentusiaster som søker tradisjonelle britiske øltyper med historisk forankring og balansert karakter.

Shepherd Neame India Pale Ale
Smaken balanserer frisk bitterhet fra engelske humletyper som East Kent Goldings med karamelliserte malttoner. Ettersmaken er tørr og bitter, typisk for klassiske britiske IPA-er. Den nåværende India Pale Ale-oppskriften som selges i dag er en gjenskaping av oppskriften fra 1870, som ble brakt tilbake til permanent produksjon sent i 2012.

Amerikansk IPA

De amerikanske reinkarnasjonen av IPA har opplevd en eksplosiv popularitet siden 1970-tallet, da bryggerier ønsket å bringe tilbake sterk, humledrevet pale ale med tydelig aroma. Stilen skilte seg fra engelske IPA-er ved høyere bitterhet, mer aromatiske amerikanske humler og større sensorisk variasjon. Populariteten ble forsterket av håndverksbryggerienes markedsføring, humleeksperimentering og stilenes fleksibilitet, som tillot bryggere å utvikle nye smaksprofiler og teknikker. Dette har ført til fremveksten av en rekke underkategorier som er i stadig i utvikling. Amerikansk India Pale Ale i motsetning til underkategoriene, har en moderat og balansert bitterhet. Den er tydelig til stede, men den “slåss” ikke om oppmerksomheten på samme måte fordi den blir dempet av maltsødmen, med smak av kjeks, lyst brød eller karamell ligger den som et “teppe” under humlen og gjør ølet rundere. Fargen er ofte dypere gyllen eller oransje.

Cigar City Jai Alai IPA
Jai Alai IPA, lansert i 2009 av Cigar City Brewing i Tampa, Florida, er et av de mest kjente håndverksølene fra USA og regnes som en moderne klassiker innen amerikansk IPA-tradisjon. Jai Alai IPA balanserer kraftig humlebitterhet med maltkropp for å gi en fyldig, men frisk smak. Aromaene henter inspirasjon fra tropiske frukter som appelsin, mango og papaya, kombinert med hint av karamell og brød fra malten. Ølet har en tydelig, men behagelig bitterhet som er typisk for amerikanske IPA-er. Jai Alai IPA balanserer kraftig humlebitterhet med maltkropp for å gi en fyldig, men frisk smak. Aromaene henter inspirasjon fra tropiske frukter som appelsin, mango og papaya, kombinert med hint av karamell og brød fra malten. Ølet har en tydelig, men behagelig bitterhet som er typisk for amerikanske IPA-er.

West Coast IPA

Selv om en West Coast IPA teknisk sett er en underkategori av American IPA, er det i dag vanlig å skille dem på grunn av hvordan de oppleves i munnen. West Coast IPA har en aggressiv og fremtredende bitterhet. Den oppleves ofte skarp eller stikkende bak i tungen og er brygget for å være en “humlebombe” med toner av sitrus, furu og harpiks. Maltprofilen er tørr og overskygges totalt av humlebitterheten og fargen er ofte lys og klar, men det finnes også gode eksempler balanserte West Coast IPA hvor den skyhøye humlebitterheten balanseres av en ekstremt ren maltprofil, men hovedsaklig er dette en ølstil som nesten utelukkende handle om humle.

Ballast Point Sculpin IPA
Ølet ble lansert i 2005 av Ballast Point Brewing Company fra San Diego og er kjent for sin fruktige humlearoma og balanserte bitterhet, og regnes som et av de mest ikoniske moderne vestkyst-IPA-ene i USA. Det har vært en prisvinnende øl siden lanseringen og bidro til å sette Ballast Point på kartet i håndverksølbevegelsen. Sculpin IPA kjennetegnes av en kompleks humleblanding som gir toner av fersken, mango, aprikos og sitrus, balansert mot en ren maltbase. Ølet bruker klassiske amerikanske humlesorter som Amarillo humle, Centennial humle, Simcoe humle og Chinook humle. Smaken avsluttes med en tydelig, men ikke overveldende bitterhet som gjør ølet forfriskende og aromatisk.

Stone IPA
Dette er ølet som satte standarden for “bitter-krigen” i California. Der Sculpin er elegant og fruktig, er Stone IPA laget for å være en knyttneve av humle.

Imperial IPA og Double IPA (DIPA)

Disse betegnelsene brukes om hverandre og kjennetegner en sterkere IPA, ofte brukt som flaggskip for bryggerier som vil vise frem en mer ekstrem humleprofil. Double IPA betyr ikke nødvendigvis at alt er bokstavelig “doblet”, men at bryggeren bruker mer malt og humle enn i en vanlig IPA. Dette gir høyere alkohol, mer kropp og en rikere smak. Den økte maltbasen bidrar til å balansere humlen bedre, noe som kan dempe det florale og spisse preget man ofte finner i lettere IPA-er, og gir en mer sammensmeltet og helhetlig smaksopplevelse. Imperial IPA og Double IPA har typisk en alkoholprosent på rundt 7,5–10 %, samt høyere bitterhet og kraftigere humlearoma.

Russian River Pliny the Elder
Dette er en av de mest ikoniske IPA-ene i verden, brygget av Russian River Brewing Company i California. Mange mener den har satt standarden for hvordan en West Coast Double IPA skal smake og har toppet internasjonale rankingsider i årevis. Den ble først brygget av Vinnie Cilurzo tidlig på 2000-tallet og navnet kommer fra den romerske naturforskeren Pliny the Elder, som skrev om planter og natur — inkludert humle. Det som gjør Pliny the Elder spesiell er balansen mellom aroma, smak og munnfølelse og føles mer presis enn aggresiv, med mindre parfyme/blomsterpreg og mer struktur og balanse. Den anbefales å ikke lagres og bør drikkes fersk for ikke å miste humlearomaen.

East Coast IPA (New England IPA / NEIPA)

East Coast IPA, også kjent som NEIPA, Hazy, Juice Bomber eller Juicy IPA er en uklar, juice-aktig og fruktig IPA med lav bitterhet som oppstod på østkysten av USA på 2000-tallet, hovedsaklig i New England-regionen, med Massachusetts, Vermont og Connecticut som sentrale områder. Fokuset er på tropisk eller sitrusaktig humlearoma fremfor bitterhet, ofte med tørrhumling og bruk av hvete og/eller havre og har en middels til fyldig kropp og glatt munnfølelse. NEIPA er altså en moderne, østamerikansk variant av IPA som fremhever aromatiske og fruktige humleegenskaper, med lav bitterhet og uklar, saftig karakter, utviklet som et motstykke til de tørre, humleintense West Coast IPA-ene.

Andre

India Pale Ale er i stadig utvikling og det eksperimenteres hele tiden med nye metoder.
Black IPA
Milkshake IPA
Brut IPA
Red/Amber IPA
Triple IPA
etc.