Stout

Stout Porter, Brown Stout, Extra Stout, Double Stout, Double Extra Stout, Foreign Export Stout, Oat Malt Stout, Oatmeal Stout, Milk Stout, Nourishing Stout, Digestive Stout, Luncheon Stout, Invalid Stout, Family Stout, Cream Stout, Imperial Stout, Russian Imperial Stout, Pastry Stout

Forskjellen mellom porter og stout er mer historisk enn absolutt, og mange bryggere i dag bruker disse to begrepene om hverandre. Porter oppsto i London på 1700-tallet som en mørk, fyldig ale laget på brunmalt og lagret på enorme fat. Den ble til å begynne med, særlig populær blant bære- og lastarbeidere, såkalte porters og spredte seg etter hvert til alle samfunnslag. Smaken kunne variere, men typisk var den preget av karamell, sjokolade, nøtter og en myk ristet tone. Styrken lå ofte mellom 5 til 7 prosent. Stout kom noen tiår senere som en sterkere variant av porteren, opprinnelig kalt “stout porter”. Ordet stout betydde egentlig bare “sterk” og “kraftig”, og kunne brukes om alle typer øl.

Etter hvert som eksport av fat og salg av øl på flaske ble vanligere utover 1800 og 1900-tallet, ble stout et eget begrep for mørkt øl som hadde mer kraft og gjerne med preg av kaffe, kakao og tydelig brent karakter, for å skille det ut fra andre øltyper. Stout ble brygget med black patent malt og senere brent bygg (roasted barley), noe som ga en mer skarp, tørr og kaffeaktig bitterhet. I motsetning til stout, ble porter vanligvis brygget med brown malt og etter hvert brent malt eller sjokolademalt, som ga en mer avrundet smak. Mens porter ofte beskrives som litt rundere og søtere, har stout etter hvert fått et langt større spenn, fra dry stout som for eksempel Guinness, til kremete milk stout og massive imperial stouts.

En herre ved navn Arthur startet et bryggeri i St. James Gate i Dublin i 1759. Fram til slutten av 1700-tallet, brygget han i likhet med andre irske bryggerier lysere ale av pale malt (mild ale, strong ale, pale ale), men oppdaget at etterspørselen i Dublin skiftet raskt mot mørkt øl. I 1778 begynte han å brygge porter og i 1779 tok han beslutningen om å kun satse på porter. I 1801 ble deres West Indies Porter brygget og var dere første dedikerte eksportøl og brygget for å tåle reisen til Karibia og andre oversjøiske kolonier (Irland var britisk på denne tiden), og markerte bryggeriets overgang fra lokal porterprodusent til global stout-eksportør. I 1821 brygget de en “stout porter” for salg i hjemlandet, med inspirasjon fra West Indies Porter og hadde høyre alkohol og mer fylde enn standard porter. Dette ble kjent som Guinness Extra Stout, og var starten på Guinness’ klassiske stout-merke.

Mellom 1840-1850 ble West Indies Porter videreutviklet, med mer humle og høyere alkohol enn Extra Stout, og ble den internasjonale eksportstouten Foreign Extra Stout.