Brown Ale

Brown ale er en av de mest mangfoldige ølstilene som finnes. Begrepet kan omfatte alt fra engelske brown ales til skotske ales, belgiske brune øl og enkelte tyske øltyper. Likevel er det den engelske brown alen de fleste tenker på når stilen nevnes. Historien om Brown ale er tett knyttet til utviklingen av britisk ølbrygging. Den handler om et øl som oppsto av nødvendighet og som bidro til utviklingen av Porter, før den nesten forsvant på grunn av Porters suksess, og senere fikk nytt liv både i Storbritannia og USA. For bryggere er Brown ale en spennende stil fordi den gir stor frihet. Ulike malttyper, humler, sukkerarter og krydder kan brukes for å skape svært forskjellige uttrykk.

Mange har lenge trodd at alt øl før 1700 var mørkt og røykpreget fordi malt ble tørket over vedfyrte ovner. Nyere historiske undersøkelser viser imidlertid at bildet var langt mer sammensatt. Allerede i år 688 finnes det kilder som omtaler både sterkt og svakt øl, noe som viser at ulike øltyper eksisterte mer enn tusen år før moderne brygging oppsto. Dette tyder på at øl ikke var én ensartet drikk. Maltets karakter var avgjørende. Selv om mye malt ble tørket over ild, fantes det flere metoder for tørking. Korn kunne soltørkes eller tørkes i ovner der røyken ikke kom i kontakt med maltet. Historiske beskrivelser fra 1500-tallet forteller om malt med gyllen farge og øl som var klart og lyst. Samtidig omtales også mørkere øl. Dermed er det tydelig at både lyse og mørke øl eksisterte lenge før 1700.

I middelalderen ble øl hovedsakelig brygget i hjemmene, ofte av kvinner. Ølet ble kalt ale og inneholdt ikke humle. I stedet brukte bryggerne ulike urter og krydder for å balansere maltsødmen. Disse ølene hadde kort holdbarhet og måtte drikkes raskt. Derfor ble de ofte solgt lokalt kort tid etter brygging. Bryggingen var svært ustandardisert. Hver brygger hadde sine egne oppskrifter, råvarer og metoder. Resultatet var enorm variasjon. Farge, smak og styrke kunne variere fra by til by, fra hus til hus og til og med fra uke til uke. Derfor er det umulig å beskrive middelalderens ale som én bestemt type øl. Mange historikere har tidligere antatt at alt malt før kullfyrte ovner ble innført var mørkt og røykpreget. Kildene viser imidlertid at bryggerne lenge forsøkte å unngå røykpreg. Allerede på 1500-tallet ble strå foretrukket framfor ved fordi det ga renere malt. Det ble også utviklet ovner som holdt røyken borte fra kornet. Flere patenter på 1600-tallet fokuserte nettopp på å redusere røyk under maltproduksjonen. Dette betyr at lyse og relativt røykfrie øl fantes lenge før den såkalte oppfinnelsen av lyst malt rundt år 1700.

Den viktigste endringen i britisk bryggehistorie kom med innføringen av humle. Humle begynte å få fotfeste i England på 1300- og 1400-tallet gjennom innflyttere fra Flandern. Humlen gjorde ølet mer holdbart og ga bryggerne helt nye muligheter. Mens tradisjonell ale ofte måtte drikkes innen få dager, kunne humlet øl lagres i uker, måneder eller til og med år. Bryggerne kunne også produsere større mengder øl med mindre malt, noe som gjorde virksomheten mer lønnsom. Etter hvert vokste det fram et skille mellom ale og beer. Ale var uhumlet, mens beer var humlet. Dette skillet skulle vare i flere hundre år før humle til slutt ble standard i alt øl. Før humlen tok over, brukte bryggerne et imponerende utvalg av urter og krydder. Ingefær, koriander, kardemomme, kanel, nellik, muskat, rosmarin, timian, salvie og mange andre planter kunne inngå i oppskriftene. Noen brygg inneholdt et helt dusin forskjellige krydder. Humle kan derfor sees som det krydderet som til slutt vant konkurransen mot alle de andre.

På begynnelsen av 1700-tallet oppsto porter, den første virkelig store moderne ølstilen. Porter ble opprinnelig laget ved å blande ulike typer øl, blant annet mørke ales som sannsynligvis lignet det vi i dag ville kalt brown ale. Etter hvert utviklet porter seg til en egen øltype som ble brygget i enorme mengder. Porters popularitet eksploderte gjennom 1700-tallet. Store bryggerier investerte enorme summer i produksjon, og porter ble verdens første virkelig industrielle øl. I denne perioden finner vi også de første klare referansene til brown ale som egen betegnelse. Brown ale eksisterte side om side med porter, stout, mild ale og en rekke andre øltyper. Ofte ble de brygget med de samme råvarene, men med ulik styrke og lagringstid.

I 1817 oppfant Daniel Wheeler trommeristeren som gjorde det mulig å produsere svært mørk malt. Denne oppfinnelsen forandret ølverdenen. Porter og stout ble stadig mørkere og utviklet den karakteristiske svarte fargen vi kjenner i dag. Samtidig begynte pale ale å bli stadig mer populært. Innen midten av 1800-tallet hadde pale ale overtatt som Storbritannias viktigste ølstil. Porter og stout overlevde, men brown ale forsvant nesten helt. I flere tiår var brown ale nærmest usynlig i britisk brygging. Selv om brown ale nesten forsvant, levde mange av egenskapene videre i mild ale. Mild var opprinnelig en betegnelse på ferskt, ulagret øl. Etter hvert utviklet det seg til en egen stil som var maltdrevet, relativt mørk og lite humlet. Mange historikere ser derfor mild ale som den direkte arvingen til de eldre brown alene. På 1800- og begynnelsen av 1900-tallet var mild langt vanligere enn brown ale.

Brown ale fikk sin renessanse i 1927 da Newcastle Breweries lanserte Newcastle Brown Ale. Bryggmesteren Jim Porter utviklet ølet gjennom flere års eksperimentering for å møte den økende etterspørselen etter flaskeøl. Resultatet var et ravfarget, lettdrikkelig og maltpreget øl som raskt ble en suksess. Året etter vant Newcastle Brown Ale gullmedaljer på en internasjonal bryggerimesse i London. Salget skjøt fart, og ølet ble etter hvert Storbritannias mest solgte flaskeøl. I Nordøst-England fikk det kallenavnet «The Dog», fordi mange gikk «ut for å lufte hunden» når de egentlig skulle på puben for å drikke Newcastle Brown Ale. Andre bryggerier, blant dem Samuel Smith’s og Fuller’s, fortsatte også å produsere brown ale, ofte som en flasket versjon av mild ale.

Mot slutten av 1900-tallet fikk brown ale et nytt hjem i USA. Den amerikanske håndverksølbevegelsen tok utgangspunkt i de engelske brown alene, men ga dem sin egen identitet. Amerikanske bryggere brukte mer humle og kraftigere aromaer enn sine britiske forbilder. På 1980-tallet oppsto også Texas Brown Ale, en stil som kombinerte den maltpregede kroppen til engelsk brown ale med den kraftige humleprofilen fra amerikansk pale ale. I dag finnes det hundrevis av amerikanske brown ales, mange av dem svært forskjellige fra de klassiske engelske variantene.

Historien om brown ale er historien om et øl som stadig har skiftet form. Fra middelalderens krydrede ales, via porterens fødsel og den industrielle revolusjonen, til Newcastle Brown Ale og den amerikanske craft beer-bevegelsen, har stilen overlevd ved å tilpasse seg. Selv om brown ale ofte har stått i skyggen av mer berømte ølstiler, har den vist en bemerkelsesverdig evne til å fornye seg. Nettopp derfor er brown ale i dag ikke én enkelt øltype, men en familie av øl som fortsatt gir bryggere og øldrikkere nesten uendelige muligheter til utforskning.