Porter

Denne øltypen har en lang og fascinerende historie og har spilt en sentral rolle i utviklingen av bryggeriteknologi, eksport og fremveksten av mørke øl og var like revolusjonerende som lagerølet skulle bli et århundre senere. I dag er det varianter av dens etterkommer – den sterke porteren – som henter hjem gullmedaljer og topplasseringer på lister over verdens beste øl.

Opprinnelse

Porter, som ølet etter hvert kom til å hete, har sitt opphav i London tidlig på 1700-tallet, og ble oppkalt etter bære- og lastarbeidere – hovedsakelig arbeidere tilknyttet The Fellowship of Free Porters som hadde eksklusiv rett til lasting, lossing og flytting av varer målt med tørrmål som korn, kull og salt innenfor bykjernen i London “The Square Mile” og Ticket Porters som hadde lisens til å frakte pakker, brev, dokumenter og lignende mellom butikker, lagerhus og private hjem, til forhåndsdefinerte priser. Arbeidet de utførte var fysisk krevende og innebar ofte lange dager med lite mat og drikke – noe som gjorde et mørkt, næringsrikt, smakfullt og billig øl svært populært.

I starten av 1700-tallet, var London Brown Beer det mest populære hverdagsølet i byen. Det var brygget med brun malt som ble tørket over ved- og kullfyr og hadde en mild, søt, maltfokusert og litt røykpreget smaksprofil med lav bitterhet på 3-4% og må ikke forveksles med Brown Ale, som kom senere. På denne tiden økte skatter og produksjonskostnader, som førte til at bryggeriene begynte å lete etter måter å redusere utgiftene på. Flere av tiltakene de innførte, bidro etter hvert til utviklingen av øltypen som senere ble oppkalt etter porterne. Et særtrekk var at det ofte ble lagret på enorme trefat, som ga en kompleks og lett syrlig smak fra oksidasjon og mikrobiell aktivitet (brettanomyces og andre mikrober). Bryggeriene blandet ofte lagret porter (med modnet, syrligere karakter) med fersk porter (friskere og mer humlearomatisk) før salg. Dette ga en balansert smak som ikke var for sur eller for bitter og holdt totalproduktet stabilt. London Brown Beer ble vanligvis solgt fersk og hadde lavere humleinnhold, mer restsukker og svakere alkohol. Den manglet de konserverende faktorene porter hadde, både fra råvarer og fra den naturlige mikrobiologiske balansen som oppsto under lagring. Porter kunne dermed tåle lagring og transport langt bedre og ble etter hvert et internasjonalt eksportprodukt og en av de første øltypene som ble brygget og drukket over hele verden. Alkoholstyrken på Porter fra denne tidsperioden lå på rundt 5–7 % og de sterkeste variantene ble ofte kalt Stout Porter, som betyr en kraftigere (sterkere) Porter.

Råvarer

Malten som ble brukt til porterbrygging i London, kom fra byen Ware i Hertfordshire, som ligger ca. 1 times kjøring nord for London. Ware var en av de største malteribyene i Europa og på høyden, ca. midten av 1700-tallet, anslås det å ha vært opp i mot 140 malterier i drift. Malt ble fraktet i lektere nedover elven Lee og opp Themsen. Ware har fortsatt mange malteribyggninger igjen, men produksjon av malt opphørte rundt midten av 1900-tallet. Humle kom fra humlehagene i Kent, som på denne tiden stod for 1/3 av humleproduksjonen i landet. Humlen ble fraktet med lektere eller med hest og kjerre til lagerhus i bydelen Southwark, rett sør for London Bridge, som for øvrig var den eneste broen innenfor bykjernen på denne tiden. På tidlig 1700-tall brukte mange bryggerier Thames-vann direkte, spesielt de som lå i sentrum. Fra midten av århundret boret de største og mest fremtidsrettede bryggeriene egne dype brønner for å få bedre kvalitet og jevnere vannforsyning. Senere på 1700-tallet ble forurensningen i Themsen så alvorlig at brønnvann ble normen.

Bryggeriene

I begynnelsen av 1700-tallet var London allerede Europas største ølby, men bryggerinæringen sto foran store endringer. Før porterens gjennombrudd fantes det anslagsvis mellom 200 og 300 brygghus, ofte knyttet til lokale vertshus. Med porterens inntog sank antallet bryggerier, men de som overlevde vokste seg desto større. Rundt 1750 var antallet redusert til omtrent 150 kommersielle bryggerier, og mot slutten av århundret var byen i praksis dominert av noen få, men svært mektige porterhus.

Truman, Hanbury & Buxton & Co. Ltd har sine røtter i The Black Eagle Brewery, grunnlagt i 1666 som et lokalt brygghus. I 1679 ble bryggeriet kjøpt opp av Joseph Truman, og det vokste til å bli et av verdens største bryggerier. Veksten fortsatte gjennom 1800-tallet, og i 1873 kjøpte Truman opp Philips Brewery i Burton – som den gang var sentrum for britisk ølbrygging med rundt 30–40 bryggerier. Produksjonen ved Truman-bryggeriet på Brick Lane opphørte i 1988, men bygningsmassen står fortsatt og er i dag ombygd til kontorer, restauranter, gallerier, butikker og boliger. Truman-navnet lever videre gjennom et nytt bryggeri som har lisens til merket. Dette bryggeriet har bevart både den klassiske sorte ørnelogoen og navnet, og har returnert til Brick Lane. De brygger populære øltyper, vodka og gin, men ingen porter som i gamle dager – i alle fall ikke foreløpig.

Calvert & Co. hadde porterbryggeri beliggende i bydelen City of London og var et ledende porterbryggeri i London på 1700-tallet, kjent for høy kvalitet og stor produksjon og spilte en betydelig rolle i utviklingen og populariseringen av porter som øltype. Bryggeriet ble etablert ved Hour Glass Brewery på Thames Street i London, og ble i 1730 overtatt av Calvert-familien. Under deres ledelse vokste det raskt til å bli et av de største bryggeriene i verden, og mellom 1784 og 1791 var det det nest største bryggeriet globalt målt i produksjonsvolum. I 1775 vant Hour Glass Brewery, sammen med Henry Thrale’s Anchor Brewery, en kontrakt med den britiske hæren for å levere 5 000 tønner porter til britiske tropper i Boston under den amerikanske uavhengighetskrigen. Etter en brann i 1805 ble bryggeriet ødelagt, og i 1860 ble Calvert & Co. kjøpt opp og overtatt av City of London Brewing Company og forsvant gradvis fra den aktive bryggerivirksomheten. Bryggeriet på Thames Street ble ødelagt under et tysk luftangrep i 1941. I 1968 ble de siste bryggerirelatert eiendommene solgt til Allied Breweries, og bryggerivirksomheten ble offisielt avsluttet.

Whitbread Brewery i Chiswell Street ble grunnlagt 1742 og ble kjent for å være et av de første virkelig store porter-bryggeriene, med enorme porter-vats (lagrinskar) og var verdens største bryggeri to tiår senere. Selskapet var en pioner innen bryggeteknologi og installerte i 1784 den første dampmaskinen ved bryggeriet, designet av den berømte ingeniøren James Watt og var tidlig ute med å ta i bruk hydrometer og termometer, som gjorde det mulig å brygge mer effektivt og med høyere kvalitet. I 1796 er det registrert at de produserte 202.000 tønner Porter. De ble også et av de første bryggeriene som begynte å publisere detaljerte produksjonsregistre (som ølhistorikere i dag bruker flittig). Whitbread har siden utviklet seg til å bli et moderne hotell- og restaurantkonsern.

Meux’s Brewery Co. Ltd, kjent som Horseshoe Brewery, beliggende på hjørnet av Tottenham Court Road og Oxford Street ble startet av Henry Meux i 1764 og senere ledet av sønnen Sir Henry Meux. Bryggeriet var en av de store i hovedstaden på slutten av 1700 tallet og brygget porter i gigantiske porter-vats, men er særlig husket for tragedien London Beer Flood i 1814, da en enorm lagringstank på 1,4 millioner liter med porter sprakk. Den rev med seg flere andre tanker og mindre beholdere som sammen og utløste en flodbølge. Bølgen er anslått til å ha vært mellom 3 og 4,5 meter høy og veltet ut i gatene, knuste hus, raste vegger og fylte kjellerei St. Giles området. Offisielt omkom åtte mennesker – de fleste kvinner og barn som ble fanget innendørs eller i kjellere. Meux klarte å overleve katastrofen økonomisk (retten frikjente dem for ansvar, og forsikring hjalp) og bryggeriet fortsatt inn på 1900-tallet, men etter flere sammenslåinger og eierskifter, ble navnet gradvis borte. Stedet på Tottenham Court Road ble til slutt revet på 1920-tallet.

Barclay Perkins & Co. har sine røtter i Anchor Brewery beliggende i Park Street i Southwark. Bryggeriet ble startet av James Monger og kan spores tilbake til 1600-tallet. I 1717 ble det kjøpt av James Thrale og senere drevet av sønnen Henry, som gjorde bryggeriet til en av Londons mest betydningsfulle porterprodusenter. Etter Henrys død i 1781 ble bryggeriet solgt til bankieren David Barclay som inngikk samarbeid med bryggeriets sjefssekretær John Perkins og grunnla Barclay Perkins & Co. Under deres ledelse vokste bryggeriet til å bli verdens største, med eksport til Europa, Russland og Amerika og deres porter ble sett på som en standard i bransjen. Overgangen fra Thrale til Barclay Perkins markerte også et tydelig skifte – fra familieeid brygghus til en storindustriell virksomhet styrt av finansfolk og profesjonelle partnere.

Utvikling

Porter ble den dominerende øltypen i London og Sør-England på 1700-tallet og vitenskapelige instrumenter som hydrometer og senere termometeret, revolusjonerte bryggingen. Før dette styrte bryggeriene mer etter erfaring. Nå kunne de måle sukker styrke, utbytte og temperatur, som gjorde det mulig å forbedre konsistensen, øke effektivitet og beregne skatt som ble pålagt mengden malt bedre. Utviklinger av jernbaner og transport lot bryggeriene eksportere produkter langt utenfor landegrensene.

Porter nådde Baltikum på 1710-tallet, Irland på 1730-tallet og Norden på 1760-tallet. Den kom i første omgang som fatøl fra London og var kostbar – et luksusprodukt for handelsborgere, embetsmenn og velstående kjøpmenn. En av de første, eller kanskje den første som brygget Porter utenfor England, var Sven Roos som jobbet for Nürnbergs Bryggeri på Södermalm i Stockholm, hvor det ble brygget såkalt Engelsk Öl som det het, allerede i 1774, samtidig som den første porteren ble brygget i Philadelphia i Nord Amerika. Det aller første spesialiserte porterbryggeriet i Norden ble etablert i Helsinki i 1819 av russeren Nikolai Sinebrychoff. Dette bryggeriet begynte å brygge porter i lokal stil – en variant inspirert av den engelske imperial porter, men tilpasset finske råvarer og tradisjoner.

Porter ble eksportert til flere deler av det britiske imperiet fra slutten av 1700-tallet og utover 1800-tallet, og var lenge det foretrukne ølet blant britiske soldater, sjøfolk og koloniale tjenestemenn. Allerede på 1780-tallet ble porter sendt til India, hvor det var populært blant menige soldater, mens IPA senere tok over blant offiserer. I Karibia, særlig Jamaica, ble porter og senere Foreign Extra Stout eksportert fra tidlig 1800-tall, og har beholdt sin popularitet helt til i dag. I Australia og New Zealand ble porter introdusert med britiske kolonister på begynnelsen av 1800-tallet, og lokalt brygget porter ble vanlig fra 1830-tallet. I Canada og Sør-Afrika ble porter også eksportert og brygget lokalt i løpet av 1800-tallet. Ølets robuste karakter og evne til å tåle lange sjøreiser gjorde det ideelt for eksport, og det ble en global øltype lenge før IPA fikk sitt gjennombrudd. Ved starten av 1900-tallet var porter fortsatt en populær øltype globalt, men gikk mot en nisjerolle i hjemlandet.

Rundt 1750 og utover begynte bryggerier å ta i bruk en lysere malttype som var tidlige versjoner av Pale malt. Dette gjorde det mulig for bryggeriene å blande brun malt med lys malt, som ga en mer balansert smak. Etter hvert ble Pale malt standard og brun malt ble over tid erstattet av Patent malt, som er en mørk og sterkt ristet type malt som har hatt stor betydning for utviklingen av mørke øltyper, og som fortsatt brukes i dag. Først rundt 1820-tallet fikk Porter konkurranse, fra Mild Ale som ble brygget med lysere malt. Denne øltypen tok etter hvert over som det foretrukne ølet i London. Mild Ale var både enklere og billigere å produsere og var både lettere og mindre bittert, noe som appellerte til et bredere publikum.

Under første verdenskrig kom rasjonering og avgifter. Det ga store økninger i malt og sukkeravgifter i Storbritannia, samt restriksjoner i alkoholstyrke for å spare korn til matproduksjon. Portere som tidligere lå på 5% ble presset ned til 3% eller lavere og med mindre malt og humle, ble ølet tynnere og mindre komplekst. Etter første og andre verdenskrig ble Porter mer og mer en kuriositet. I 1950 var Porter nesten helt borte fra det britiske markedet og ble bare holdt i live av enkelte bryggerier for tradisjonens skyld. Først med CAMRA bevegelsen (The Campaign for Real Ale) på 1970-tallet og mikrobryggerirevolusjonen på 1980-tallet, begynte man å brygge Porter igjen, men da mer som en historisk øltype fremfor massemarkedsøl. Nedenfor kan du finne øl som eksisterer på markedet i dag og som er inspirert av historiske Porter typer.

Britisk Porter:

Det finnes ingen porter som er en helt nøyaktig replika av ølene fra 1700-tallet, ettersom råvarer, maltproduksjon, bryggeutstyr og lagringsforhold har endret seg fundamentalt siden den gang. Enkelte bryggere forsøker å gjenskape smaken og prosessen gjennom gamle oppskrifter, mens andre lager historisk inspirerte varianter, som London Porter, Brown Porter og English Porter – tolkninger som henter inspirasjon fra fortiden, men samtidig tilpasses moderne bryggetradisjon.

Fuller’s London Porter
Lett tilgjengelig porter som er inspirert av Fuller’s historiske bryggelogg og generelle London-portertradisjon fra 1800-tallet. Det er ikke en direkte reproduksjon av en spesifikk årgangsoppskrift, men en moderne tolkning som prøver å fange maltprofilen, fylden og balansen fra de store porterene til bryggerier som Barclay Perkins, Whitbread og Truman.

Samuel Smith’s Taddy Porter
Laget som en hyllest til den klassiske britiske portertradisjonen, men i en renere og mer balansert form enn de syrlige, langlagrede fatporterene fra 1700- og tidlig 1800-tallet. Bryggeriet ble grunnlagt i 1758 og ligger i Tadcaster (Yorkshire) og gjenintroduserte klassisk Engelsk Porter på det britiske markedet med denne i 1979.

The Kernel Vatted Stout Porter 1864
Dette ølet bygger på en historisk oppskrift fra 1864 fra bryggeriet Bass. The Kernel har brygget det med tilnærmet autentiske håndverksmetoder, blant annet ved å lagre det på 5000-liters eikefat tidligere brukt til Bordeaux-rødvin, før det er blandet med fersk Export Stout. Resultatet er en porter som fremstår frisk, fruktig og syrlig, med en robust og bitter maltprofil.

Baltic Porter:

På 1700 og 1800-tallet ble britisk porter eksportert i store mengder til land rundt Østersjøen og særlig i områder som nå er Øst-Polen og Baltikum. Når bryggeriene i regionen ville gjennakape Porter selv, ble det ofte brygget med undergjærende gjær (lagergjær) som var dominerende i Baltikum og Sentral Europa ut på 1800 tallet. Det ga en renere, glattere og ofte litt sterkere øl enn den opprinnelige engelske overgjærede porteren. Baltic porter har ofte høyere alkoholprosent (6–9 %), noe som reflekterer både ønsket om lagringsdyktighet og tilpasning til det kaldere klimaet i regionen. Selve betegnelsen Baltic porter er relativt ny og ble introdusert av forfatteren og ølhistorikeren Bill Yenne på 1990-tallet, men øltypen har fått økt popularitet internasjonalt, særlig innen håndverksøl-miljøer, og mange bryggerier utenfor Østersjøregionen lager nå sine egne versjoner av stilen.

Koff Porter (Sinebrychoff Porter)
Dette ølet bryggs av Finlands eldste bryggeri og er blant de mest kjente og tradisjonsrike porterne i Østersjøområdet. Ølet stammer fra 1800-tallet, men har blitt modernisert siden. Det er kompleks og fyldig med tydelige toner av ristet malt, sjokolade, kaffe og har en alkoholprosent på 7,2%. Det er ansett som en god representant for stilen, spesielt for de som liker mørkere, litt sterkere øl med ren lagerkarakter.

A. Le Coq Porter
Denne porteren representerer tradisjonen og kvaliteten i baltic porter-stilen med en myk, fyldig maltprofil og en balansert bitterhet, brygget med fokus på renhet og å være lettdrikkelig. Bryggeriet ble grunnlagt i 1807 og er det største og eldste i Estland. Ølet har utviklet seg gjennom tider med politiske endringer, og har beholdt sin popularitet i Estland og Baltikum.

Robust/American Porter:

Dette begrepet dukket opp i USA på 1970-80-tallet, da mikrobryggeribevegelsen ville lage mørke øl med mer intens smak enn de britiske forbildene. De var basert på Brown Porter, men lånte elementer fra Stout, med mer riset malt, mer bitterhet og kropp. På 2000 tallet har typen skiftet navn til American porter, som gir mer rom for Amerikanske humletyper.

Anchor Porter
Denne porteren på 5,6% er et av de mest innflytelsesrike mørke ølene i amerikansk håndverksbryggerhistorie og regnes som selve prototypen på den amerikanske Robust Porter stilen. Ølet kom i 1972 og var basert på Pale malt og betydelig mengder sjokolade, black og crystal malt for dybde og farge og det ble brukt amerikanske humlesorter som både bitterhet og krydderpreg. Ølet er etter 2023 ikke lengre i produksjon, da bryggeriet avviklet driften.

Deschutes Black Butte Porter
Denne porteren er kjent for sin balanse mellom malt og humle og for å være lettdrikkelig selv om den er kompleks. Ølet er tilgjengelig året rundt og eksporteres til mange land.

Annen Porter:

Det finnes en rekke andre typer porter som har kommet senere, blant annet imperial, pastry og røkt porter. Her vil det komme mer informasjon Det finnes ikke grunnlag til å anbefale noe bestemt blant disse typene.

Egne anbefalinger:

For å finne god porter, trenger man ikke reise langt. Noe av det beste, brygges heldigvis her til lands og våre naboland. Felles er at de er aller fleste er av den litt kraftigere typen, som når man ser tilbake på historien, gir ganske god mening.

Nøgne Ø Porter

Kinn Svartekunst

Närke Kaggen Stormaktsporter

Närke Black Goldings

Pohjala Öö