Stout

Ordet stout har røtter som kan spores langt tilbake – fra moderne engelsk via mellomengelsk og gammelfransk, og videre til germansk og urgermansk og opprinnelig betydde det noe i retning av «støte frem» eller «driver på» (av støte/dytte), før det utviklet seg til å betegne egenskaper som stolt, modig, dristig og sterk. Det er nært beslektet med norsk staut og norrønt stautr, som springer ut av den samme germanske roten. Den første kjente bruken av ordet i forbindelse med øl finnes i et manuskript fra 1677, der stout henviser til ølets styrke.

Da porter oppsto i London på 1700-tallet, ble den raskt populær blant byens bære- og lastarbeidere (porters), før den spredte seg til alle samfunnslag og etter hvert til markeder over hele verden. Smaken kunne variere, men typisk var den preget av karamell, sjokolade, nøtter og en myk ristet tone. Styrken lå ofte mellom 5 til 7 prosent og den sterkere og fyldigere varianten ble kalt stout porter for å skille den ut fra andre mildere varianter, men selve betegnelsen stout kunne også brukes om andre typer øl.

Etter hvert som eksport ble mer utbredt og salg av øl på flaske ble vanligere utover 1800 og 1900-tallet, ble stout et tydeligere begrep for mørkt øl som hadde mer kraft og gjerne mer preg av kaffe, kakao og tydeligere brent karakter og for å skille det ut fra andre øltyper. Stout ble brygget med black patent malt og senere brent/ristet bygg, noe som ga en mer skarp, tørr og kaffeaktig bitterhet. I motsetning til stout, ble porter vanligvis brygget med brown malt og etter hvert brent malt eller sjokolademalt, som ga en mer avrundet smak. I annonser, bryggerilister og eksportpapirer fra 1830- og 1840-tallet finner man engelske øl som heter «Double Stout», «Brown Stout», «Imperial Stout» – og noen ganger bare «Stout». Store London-bryggerier som Barclay Perkins, Whitbread og Truman hadde flere «stout»-varianter i porteføljen sin i denne perioden, ofte parallelt med porter. Mens porter ofte beskrives som litt rundere og søtere, fikk stout etter hvert et langt større spenn, fra dry stout, til kremete milk stout og kraftige imperial stouts.

31 desember 1759, signerte Arthur Guinness en 9000-års leieavtale på St. James’s Gate Brewery i Dublin. Husleien var satt til 45 pund pr år som var et svært gunstig beløp selv på den tiden. Fram til slutten av 1700-tallet, brygget han i likhet med andre irske bryggerier Ale, men oppdaget at etterspørselen i Dublin skiftet raskt mot mørkt øl. I 1778 begynte han å brygge porter og året etter, tok han beslutningen om å kun satse på porter. I 1801 ble deres West Indies Porter brygget og var deres første dedikerte eksportøl, brygget for å tåle reisen til Karibia og andre oversjøiske kolonier (Irland var britisk på denne tiden), og markerte bryggeriets overgang fra lokal porterprodusent til global stout-eksportør. I 1821 brygget de en stout porter for salg i hjemlandet, med inspirasjon fra West Indies Porter som hadde høyre alkohol og mer fylde enn standard porter. Dette ble kjent som Guinness Extra Stout, og var starten på Guinness’ klassiske stout-merke. Mellom 1840-1850 ble West Indies Porter videreutviklet, med mer humle og høyere alkohol enn Extra Stout, og ble den internasjonale eksportstouten Foreign Extra Stout.

På slutten av 1700-tallet fikk de store London-bryggeriene øynene opp for et marked langt mot øst. Russland var et keiserdømme med smak for luksusvarer fra Vest-Europa, og hoffet til Katarina den store var særlig kjent for å importere vin, konjakk – og etter hvert også øl. Det som fenget Katarina, var de ekstra sterke, mørke ølene som ble sendt i tønner over Østersjøen. Hun likte kraften, fylden og den nesten vinøse karakteren. Ølet var ikke bare en drikk, men et statussymbol: å servere det på hoffet signaliserte internasjonal smak og tilknytning til Europas moderne kultur og for at ølet skulle tåle den lange reisen fra England til St. Petersburg, måtte det brygges sterkere enn vanlig – både med høyere alkohol og mer humle. Denne styrken ga det en rikdom og kompleksitet som gjorde inntrykk i Russland, hvor klimaet og matkulturen kledde tunge drikker. Det ble raskt kjent ved hoffet som et keiserlig øl, og engelske bryggerier forsto at de hadde funnet en nisje. Navnet utviklet seg deretter.

Tidligere kunne man finne betegnelsen Imperial Stout Porter, men over tid ble “porter” tonet bort. Forklaringen ligger både i markedsføring og identitet: “porter” var ølet for arbeidere, mens “stout” allerede bar en klang av styrke, kraft og noe mer eksklusivt. Når ølet ble forbundet med tsarens hoff – det mest glamorøse og innflytelsesrike miljøet i hele Øst-Europa – passet det bedre å kalle det Imperial Russian Stout. Ordet “imperial” understreket forbindelsen til keiserdømmet, og “stout” ga inntrykk av en kraftig, sofistikert drikk – langt unna byens vanlige hverdagsøl og rundt midten av 1800-tallet kom nye typer øl på moten – først pale ale og senere lager som var lysere i farge, friskere på smak og lettere å drikke. Den mørke, tunge porteren virket plutselig gammeldags og på grunn av eksportmarkedet ble stilen stående med det navnet vi kjenner i dag. Den representerer ikke bare en bryggeteknikk, men også et øyeblikk i historien hvor et europeisk hoff tok til seg et engelsk øl og løftet det til et symbol på luksus og makt og Guinness sørget for at mørkt øl ble kalt stout når porter etterhvert forsvant.

På slutten av 1800-tallet begynte bryggerier å eksperimentere med nye råvarer for å skille seg ut i et stadig mer konkurransepreget marked. Stout hadde da lenge vært et etablert mørkt øl, men det fantes mange varianter – Extra Stout, Double Stout, Foreign Export Stout osv. For å skape noe nytt og mer “næringsrikt”, begynte enkelte britiske bryggerier, særlig i Skottland, å tilsette malted oats («havremalt») i brygget sitt. For eksempel tok bryggeriet Maclay’s Brewery i Alloa ut patent for “Oat Malt Stout” rundt 1895, og krevde enerett til å bruke betegnelsen. Havremalt – altså malt laget av havre, ikke bare flaket havre eller havregryn – ga ølet en mykere og rikere munnfølelse, med litt oljeaktig fylde og en rundere tekstur. Ideen kom delvis fra datidens ernæringslære – havre ble sett på som sunn og styrkende, noe som passet godt inn i bryggerienes markedsføring av stout som næringsrik og oppbyggende. Rundt 1900–1920 begynte flere bryggerier å bruke flaket/umaltet havre (havregryn) eller en lavere andel havremalt, som ga en litt annerledes karakter. Dette ga opphav til det vi i dag kaller Oatmeal Stout – en stil hvor havre brukes som en ingrediens, men ikke nødvendigvis malt havre i høy andel. Over tid ble Oat Malt Stout som begrep mindre brukt – patent-krav ble unndratt eller omgått, og mange bryggerier tok havre i bruk under andre navn. Havre-variantene overlevde som Oatmeal Stout og vendte tilbake i moderne håndverksøl.

På begynnelsen av 1900-tallet, og særlig mellom 1920- og 1950-tallet, oppsto en egen gruppe mørke øl i Storbritannia som ble kjent som “nourishing”, “digestive”, “luncheon” og “invalid stout”. Dette var ikke nye ølstiler i bryggeteknisk forstand, men snarere en markedsføringsbølge som bygde videre på stoutens rykte som et næringsrikt og oppbyggende øl. I en tid preget av underernæring, hardt arbeid og medisinsk bruk av alkohol, ble stout fremstilt som både mat og medisin. Bryggerier tilsatte ofte ingredienser som havre, malt­ekstrakt eller melkesukker (laktose) for å gi fylde og sødme, og fremhevet ølets påståtte helsefordeler. Nourishing Stout ble solgt som styrkende og god for blodet, mens Digestive Stout ble markedsført som gunstig for fordøyelsen etter måltid. Luncheon Stout var en lettere variant som skulle passe som et måltid i seg selv, mens Invalid Stout ble anbefalt for rekonvalesente, ammende kvinner og eldre for å gjenvinne krefter. Family Stout var en mildere stout for daglig konsum, markedsført som trygg og tilgjengelig for voksne i familien.Selv om navnene antydet ulike formål, var ølene ofte svært like og ble laget på samme måte. Forskjellen lå hovedsakelig i etikett og reklame. Etter hvert som helsepåstander for alkohol ble forbudt på 1950-tallet, forsvant disse betegnelsene fra markedet. Men arven lever videre i dagens Milk Stout og Sweet Stout, som viderefører den søte, kremede karakteren og ideen om stout som et “mildt og nærende” øl.

I en tid og et land dominert av intetsigende lagerøl, ble stouten på 1980- og 1990-tallet en naturlig inngangsport til den nye bølgen av amerikansk håndverksøl. Bryggerne kunne eksperimentere med kaffe, sjokolade, krydder, frukt og fatlagring uten å miste balanse, samtidig som de bygde videre på en anerkjent og respektert tradisjon. Klassiske stilarter som Imperial Stout, Oatmeal Stout og Milk Stout ble gjenoppdaget og modernisert, mens nye varianter som Pastry Stout og Barrel-Aged Stout viste ølets kreative potensial. Suksessen i USA fikk raskt internasjonal oppmerksomhet, og både europeiske håndverksbryggerier og bryggere i andre deler av verden ble inspirert. Denne smitteeffekten førte til en global bølge av eksperimentering med mørkt øl, og stout ble et symbol på kreativ frihet og teknisk utfordring. Selv hjemmebryggere og studenter oppdaget at stout var tilgivende å brygge, noe som gjorde stilen populær som et første “prosjekt” for nye bryggere. I dag er stout en global ølstil med et enormt spekter av undertyper og smaksvariasjoner. Fra små hjemmebryggerier til store håndverksbryggerier inspirerer stout fortsatt nye generasjoner til å eksperimentere, og viser hvordan en enkelt ølstil kan fungere som en motor for kreativitet og internasjonal ølkultur.

Dry Stout

Den mest klassiske stout-stilen, både historisk og kulturelt, er Irish Dry Stout — stilen som la grunnlaget for nesten alle moderne varianter. Rundt 1820–1850 begynte Guinness og andre irske bryggerier å bruke røstet bygg i tillegg til vanlig malt, noe som ga ølet sin karakteristiske tørre, kaffeaktige smak. Irish Dry Stout har en lett til medium kropp, er lettdrikkelig og ligger typisk mellom 4 til 4,5% ABV. Extra Stout er en litt fyldigere og sterkere, men fortsatt tørr variant som typisk ligger mellom 5 til 6% ABV.
På grunn av den store etterspørselen i England ble Guinness Extra Stout i mange tilfeller brygget av engelske bryggerier før 1936, enten på lisens eller ved å ferdigstille og tappe ølet som kom halvferdig fra Dublin. Dette var en praktisk løsning lenge før Guinness åpnet sitt eget bryggeri i London.

Forged Irish Stout
Dette er en irsk nitro‑stout lansert i 2023 med 4,2 % ABV, markedsført som “The World’s Creamiest Stout” av den kontroversielle MMA fighteren Conor McGregor under varemerket Forged. Den brygges med 100 % irske ingredienser og har innebygd widget for å gi et kremet skum og mykere munnfølelse. Smaksprofilen inkluderer toner av kaffe, mørk sjokolade og ristet malt.

Guinness Extra Stout
Selv om de fleste forbinder Guinness med den nitrogenbaserte Draught-utgaven som kom til pubene i 1959, og senere med nitro-widgeten i flasker og bokser fra 1988, er det Guinness Extra Stout som har lagt grunnlaget for alt Guinness-øl slik vi kjenner det i dag. Den ble først brygget i 1821, da Arthur Guinness II nedtegnet nøyaktige instruksjoner for brygging av sin Superior Porter. Dette er ølet som alle senere utgaver kan spores tilbake til — skarp og frisk på smaken, med de karakteristiske Guinness-smakene i kjernen.

Strong Stout

Begrepet Double Stout og Strong Stout oppsto på 1800-tallet som sterkere og fyldigere varianter av den klassiske Irish Dry Stout. Med høyere alkoholinnhold, vanligvis mellom 5 og 8 %, og en kraftigere ristet maltprofil, tilbød f.eks. Double Stout et mer intensivt alternativ for pubkunder som ønsket fyldigere smak enn standard stout eller Extra Stout. Historisk kan Double Stout sees på som hjemmemarkedets versjon av Foreign Extra Stout – samme styrke og karakter, men beregnet for lokale puber i Irland og Storbritannia fremfor eksport til kolonier og tropiske områder. Flere bryggerier, inkludert Guinness, Bass og Walker’s, produserte Double Stout, og ølet bidro til å etablere tradisjonen med sterkere stout som senere inspirerte moderne varianter.

Shepherd Neame Double Stout
En stout fra Storbritannias eldste bryggeri beliggende i Faversham, Kent. Første gang brygget i 1868 og kombinerer den klassiske stout-karakteren med moderne kvalitet. Ølet har 5,2 % alkohol, dyp brun til svart farge og en fløyelsmyk munnfølelse. Smaken preges av røstet malt, kaffe og kakao, med lett røkaktige toner, mens fire malttyper og lokal Kent-humle gir balansert bitterhet. Kort sagt er det et eksempel på en klassisk double stout med litt ekstra fylde og intensitet.

Harviestoun Old Engine Oil
Dette er en fyldig, mørk stout brygget av det skotske bryggeriet Harviestoun, som ble grunnlagt i 1983 i Alva, Skottland. Ølet har røtter i den engelske stout-tradisjonen, med en kraftig og robust karakter som minner om Double eller Strong Stout. Med en alkoholprosent på ca. 6,5 % kombinerer Old Engine Oil dyp ristet malt, toner av kaffe, sjokolade og tørket frukt, og en kremet fylde som gir en balansert, men intens smaksopplevelse. Det representerer moderne britisk stout med historisk inspirasjon.

Milk Stout

Denne stilen, også kjent som Sweet Stout, oppsto i England på 1800-tallet som en mildere og mer næringsrik variant av porter og stout, der tilsetning av laktose ga ølet en søtere smak og rundere fylde. Senere har håndverksølboomen fra 1990-tallet og fremover gjort milk stout til en populær base for eksperimentering. I tillegg kan man finne Cream Stout som ofte er en milk stout med ekstra myk tekstur og sødme, men betegnelsen handler mer om følelse og markedsføring enn en strengt definert ølstil.

Mackeson XXX Stout
Mackeson Stout, først brygget i 1907 i Kent, regnes som den klassiske milk stout og en av de første øltypene laget med laktose for å gi en søtere og fyldigere smak.

Black Sheep Milk Stout
Prisvinnende Milk Stout fra det britiske bryggeriet Black Sheep. En balansert stout på 4.4%, med tilsetning av laktose for å gi en myk sødme som demper den robuste smaken av ristet malt og humlebitterhet. Kremede toner av kaffe og rik sjokolade leder til en tørr, men fyldig avslutning.

Oatmeal Stout

Dette er en mørk, myk og fyldig stout der havre tilsettes under bryggingen. Havren gir ølet en rundere kropp, kremet munnfølelse og en lett sødme som balanserer den ristet malten. Alkoholnivået varierer typisk fra 4–6 %, og smaken har toner av kaffe, sjokolade og karamell. Dette gjør oatmeal stout til en mildere og mer drikkbar variant av tradisjonell dry stout, samtidig som den beholder rik maltkarakter. I dag finnes det sterkere varianter på alt fra 6 til 12%

Samuel Smith’s Oatmeal Stout
Klassisk britisk oatmeal stout fra bryggeriet i Tadcaster, grunnlagt 1758. Den har en alkoholprosent på ca. 5 % og mørk brun til nesten svart farge. Ølet ble relansert av bryggeriet rundt 1980, etter å ha vært lite brygget tidligere.

Mikkeller Beer Geek Breakfast
Ølet har hatt stor betydning for både Mikkeller og håndverksøl‑bevegelsen internasjonalt. Som en sterk oatmeal stout på 7,5%, med gourmetkaffe og havre, kombinerer den tradisjonelle stout‑elementer med moderne eksperimentell brygging. Ølet ble raskt en kultfavoritt blant ølentusiaster og bidro til å etablere Mikkeller som et innovativt, internasjonalt bryggeri. Beer Geek Breakfast viste hvordan klassiske stiler som oatmeal stout kan videreutvikles med nye ingredienser og teknikker, og har inspirert en hel serie med kreative, kraftige stouts som fremmer smakskompleksitet og lagringspotensial. Verd å nevne er også Mikkeller Beer Geek Brunch som er en kraftigere, imperial oatmeal stout med kaffe og havre, utviklet som en luksuriøs oppfølger til Beer Geek Breakfast.

Imperial Stout

Dette ølet oppsto i England på slutten av 1700‑tallet, brygget for eksport til Russland – kjent som Russian Imperial Stout. Ølet hadde høy alkoholstyrke, ristet malt og kompleks smak og tålte langtransport. Imperial Stout ble videreutviklert under USA’s håndverksølboom og inspirerte nye skandinaviske bryggerier til å lage sine egne versjoner. I dag er imperial stout en stil som fremhever en kraftig maltprofil, høy alkoholstyrke, ofte 8–12 % ABV eller mer, fyldig kropp og med smaker som sjokolade, kaffe og tørket frukt. Moderne versjoner inkluderer ofte fatlagring og eksperimentelle ingredienser, men bygger fortsatt på tradisjonens mørke og intense karakter.

Nøgne Ø Dark Horizon
Dark Horizon 1st Edition hadde stor betydning for Nøgne Ø og markerte bryggeriets inntreden i dette “ekstrem-stoutsegmentet” og etablerte dem som et norsk bryggeri med ambisjon om internasjonal anerkjennelse. Med sin høye alkoholprosent, komplekse smak og lagringspotensial viste ølet at Nøgne Ø kunne konkurrere med de beste kraftige stouts i verden, og det har siden blitt et symbol på bryggeriets kompromissløse tilnærming til håndverksøl.

Närke Kaggen Stormaktsporter
Stormaktsporter fra svenske Närke Kulturbryggeri i Örebro har opparbeidet seg kultstatus blant ølentusiaster takket være sin kvalitet og karakter. Det er et tydelig eksempel på hvordan håndverksbryggerier tar stout‑/portertradisjonen og utvikler den til noe mer intenst og lagringsverdig. Ølet lå i en periode lenge helt øverst i nettbaserte og brukerstyrte kåringssystemer, som verdens beste øl. I likhet med Nøgne Ø Dark Horizon er hver årgang av Kaggen Stormaktsporter unik, hvor bryggeriet justerer styrke, varierer fatlagring og ingredienser for å skape forskjellige smaksopplevelser.

Pastry Stout

Dette er en moderne håndverksøl‑trend og en slags uoffisiell underkategori av Imperial stout, med røtter i USA, kjent som søt og dessertinspirert stout. Ølene er ofte rike og fyldige, med smaksinntrykk som minner om kaker, sjokolade, vanilje, karamell, frukt eller nøtter. Mange bryggerier tilsetter ingredienser som kakao, vaniljestang, bær, sirup, kaffe, pureer og ekstrakter for å fremheve dessertkarakteren. Alkoholinnholdet ligger vanligvis mellom 6 og 12 % ABV, men kan variere med bryggeri og intensitet. Stilen har også nådd Norden, der yngre bryggerier som f.eks. Omnipollo i Stockholm og Amundsen i Oslo lager sine egne kreative varianter og har spredt seg til andre ølstiler som f.eks. surøl.

Browar Stu Mostów Imperial Pastry Stout French Toast Maple Syrup, Vanilla, Cinnamon NITRO stout
Dette Wrocław baserte bryggeriet har brygget en stout for å etterligne den verdensomspennende frokostskatten French toast og har gjenskapt alle de tradisjonelle smakene ved å tilsette melkesukker (laktose), lønn­sirup, Madagaskar-vaniljebønner og kanel. Stouten er mettet med nitrogen for å forsterke dessertfølelsen og gi den ekstra kremet skum. Bryggeriet tilbyr også bl.a. pannekake, ostekake, peanøttsmør og blåbærmuffisøl.

Amager x Bådin World’s Best Kvæfjord Style Imperial Pastry Stout
Et samarbeid mellom Amager Bryghus fra København og Bådin Bryggeri fra Bodø. En gjenfødelse av den berømte kaken i flytende form.